I stålstormer

ernst-jungerErnst Jünger er stadig aktuell, og for noen år siden ble hans storverk, I stålstormer, også endelig oversatt til norsk. På samme tidspunkt ble hans samlede feltdagbøker, fra Første verdenskrig utgitt på tysk.

Jünger var så lenge han levde et konservativt ikon i den tyske samfunnsdebatten. Høyresiden hyllet hans ‘In Stahlgewittern’ da boken kom ut, og de så det som det riktige svaret til den samtidige romanen, ‘Intet Nytt fra Vestfronten’, skrevet av Erich Maria Remarque. Mens Remarque skrev en fortelling som fordømte krigens grusomheter, finner man hos Junger en annen tone, som også tar hensyn til galskapen på slagmarken, men samtidig erklærer masseslakten for å være estetisk og vakker, fordi den forbedrer menneskeheten, og lar overmennesket tiltre på sin sanne plass. Det kan virke litt plumpt, men det er mer raffinerte syn som skjuler seg under denne oppsummeringen.

Men, og dette er et viktig men. Jünger var ingen krigshisser, og han var heller ingen nazist. Han var en pliktoppfyllende aristokrat, og doktor i filosofi, som skrev og underviste, helt til slutten av sitt liv.

Om å lese Jünger i dag

Om man setter seg ned og leser Jünger i dag, så blir man kanskje overrasket, både over tonen som holdes i boken, men også over mannen selv. Jünger levde det han skrev om. Han deltok som frontkjemper i begge verdenskrigene. Han overlevde alltid med nød og neppe, og ble en av Tysklands høyest dekorerte offiserer, og gikk så tilbake til å undervise i filosofi. På mange måter forfekter boken en krigerkarakter, som samtidig hyller menneskeverdet. Jünger innrømmer underliggende i boken, at han ble gal av krigshandlingene i skyttergraven, til den grad at han over lang tid bar rundt på hånden til en soldat som hadde dødd eller at han anså seg selv som død, fra den dagen han ble innkalt. Han innså at han kunne dø når som helst, og bestemte seg derfor for å gjøre det beste ut av situasjonen. Noe som vi kanskje kan lære noe av, den dag i dag.

Add Your Comment